Regi: Jason Reitman

2009
Ouuhhhhh. George Clooney. Han er ikke spesielt kjekk. Noen av dere hadde kanskje forventet en smartere åpningskommentar enn den. Vel, jeg forventet meg en smartere film enn det Up in the Air viste seg å være. Tough luck.

Et sikkert tegn på at filmen var en negativ opplevelse, er at jeg nå, under 48 timer etter å ha sett den, ikke klarer å huske navnet på hovedkarakteren. IMDb sier at han heter Ryan Bingham. Ryan jobber som a corporate downsizing expert (god norsk oversettelse, takk?), han reiser rundt til forskjellige arbeidsplasser  og gir folk sparken. Det er pinlig åpenbart, men det må likevel nevnes at han kommer seg fra sted til sted ved å fly. Det er livet hans. Han elsker å fly og anser flyplassene som sitt hjem. En kveld møter han en kvinne i flyplassbaren. De kommer overens. Hun er som han, bare med vagina. Jeg lover at det ikke er noe jeg fant på selv. Hun sier det til han i filmen, over telefonen mens hun er omringet  av andre forretningsfolk. Det er sånne detaljer som gjør meg så flau at jeg må stoppe filmen, drikke litt vann/vin og vurdere om det virkelig er verdt risken å starte den igjen. Det er mulig jeg er litt veik. Denne gangen beit tenna sammen og trykket på play ganske raskt. Tilbake til handlingen. En dag returnerer Ryan til sin jobbs hovedkontor. I et ekstraordinert møte for han og de andre downsizerene beskjed om at de skal begynne å gi folk sparken via et Skype-opplegg. Dette er selvfølgelig krise for Ryan. Han vil jo fly. Og dessuten har han snart nådd sine 10 millioner frequent flyer miles, som det syvende i verden. Han protesterer til sjefen med argumenter om hvor sykt det er å ikke møte opp fysisk når folk skal sparkes. Han har et poeng der, så sjefen insisterer på at Ryan tar med seg initiativtakeren for det nye internettopplegget, 23 år gamle Natalie, ut i verden og viser henne hvordan jobben gjøres. Spennende og nyskapende greier dette. En aldrende ungkar som tror han har forstått alt, men som ikke har forstått noenting før han blir konfrontert med realitetene og utsettes for romantikk.

Up in the Air forsøker å ta for seg  interessante og viktige temaer som finanskrisa og generasjonskiftet i forbindelse med teknologiutviklingen. Det må være her de 6 Oscar-nominasjonene kommer inn. Det stemmer. 6 nominasjoner fordi den rører ved viktige, amerikanske problemstillinger. Ergelig nok beveger historien seg aldri forbi det overfladiske og forutsigbare. En hver tulling burde gjennomskue at denne filmen er et tomt skall bestående av tullete tull.

Ikke la dere lure av at det er regissøren av Juno som står bak. I den er det for det meste alt pratet som lurer mange til å tro at det dreier seg om dype, viktige greier. Og dessuten har Juno også fine farger, fin indiemusikk og rare folk. Up in the Air har ingenting av det.

"Mr Reitman, I`m sorry to have to inform you that your services in this buisness are no longer needed."

Det brukes 109 minutter på å prøve å overbevise oss om at det vi alle vil ha her i livet, er et fint hus, en morsom jobb og en pen kone som elsker oss vilt og hemningsløst. Vi er i 2010 nå. De fleste av oss nøyer seg med en klem, litt reint vann og en film verdig sitt rykte en gang i ny og ne.

2 av 6 menn som rakk flyet hjem til flyet hjem til flyet hjem til flyet hjem til flyet hjem til flyet.

Mooooooon, sa kua.

Regi: Duncan Jones (Zønnen til David Bowie, nevnes av alle andre, jeg skal seff ikke være noe dårligere.)
2009

Jeg så Moon første gang illegalt og deretter en gang på blu-ray inne hos Dag (det anbefales, han har flaaatskjerm, og 5.1 surround og chill sofa. Han har ingenting imot om du popper popcorn og kaster smuler på gølvet. Han er glad i besøk, så gi han et ring på 96473267. Dere kan se film, og kanskje noe mer? Bare kanskje, det kommer helt an på formen hans). Filmen har premiere denne helga her i Norge og der så jeg mitt snitt til å være litt aktuell. Det kan bli litt vel mye gamle og obskure greier her på Filmrus.

På månen jobber Sam Bell (Sam Rockwell) for et selskap som utvinner Helium 3, en viktig ingrediens i fusjonskraft, sannsynligvis framtidens viktigste energikilde. Det er et ensomt opplegg. Mesteparten av arbeidet på månen går automatisk og Sam er der som eneste menneske for å sikre at alt fungerer som det skal. Til selskap har han GERTY (Kevin Spacey), en kunstig intelligens som styrer systemene på basen og bistår og overvåker han. Det merkes at Sam er i ferd med å bli ganske lei når vi treffer han i det treårskontrakten er i ferd med å løpe ut. Sam skal snart hjem, hvor hans kone og datter på tre venter. Den lange isolasjonen har gjort Sam en anelse virkelighetsfjern. En ulykke på tampen av måneoppholdet setter Sams mentale helse i tvil. Er det han opplever ekte eller har hallusinasjonen tatt overhånd blir spørsmålet. Hvem er det som har kontrollen på basen og kommer han til å komme seg hjem?

Moon er mye, men hadde ikke vært særlig uten Sam Rockwell. Han bærer hele filmen og godt er det. En feilcasting i en film som dette hadde vært fatalt. Sam Rockwell er hot shot for tida og det er vel fortjent. Framtida bringer nok mang en oscarnominasjon for denne fyren. Sammen har han Kevin Spacey som gir stemmen til GERTY. Genialt. Han formidler en ro i stemmen som er ekstremt behagelig, samtidig som man aner en lumsk undertone. Det er lett å tenke HAL 9000 , men GERTYs karakter forblir mystisk til siste slutt. Hvilken rolle han spiller i Sams ekspresstur til galskapen er hele tiden uviss og her ligger mye av filmens nerve.

Sceneriet, til tross for sin sparsommelige stil er hundre prosent troverdig. Månebasen, som ble bygget i sin helhet i et studio for deretter å stenge skuespillere og crew inne klare til action, har en autentisitet, hvor futuristisk design møter menneskelig påvirkning der hvor Sam har satt sine spor på omgivelsene. Månen ser like ekte ut som i de CIA produserte videoene av «månelandingen» i 1969. Det er utrolig hva man får til med en sandkasse og noen modeller, i tillegg til litt digital postproduksjon i 2009.

Om jeg får lov til å være litt pretensiøs så vil jeg si at Moon er den tenkende manns Science Fiction. Månen, basen og framtidssceneriet er kun et bakteppe for handlingen som tar opp grunnleggende menneskelige spørsmål rundt isolasjon og identitet. Kanskje den største grunnen til at filmen ikke har fått noen stor mainstream-release, og kommer på kino i Norge seks måneder etter den er tilgjengelig på DVD i England. Så om du ser den på den måten eller drar på kino denne helga er det samme, så lenge du ser den. Dette er lavbudsjettsfilmen alle storbudsjettsfilmer skulle ønske de var.

Det er ETT lite aber her. Men det er lite. Moon prøver å være to ting. Både en spennende godt fortalt historie satt i framtiden, i tillegg til en kunsterisk skildring av menneskelig isolasjon. Men den klarer ikke helt være begge deler. Jeg savnet litt at den var tightere i den ene eller den andre retningen. Men smått genial er den pokker uansett hva slags småpirk jeg skal drive og  fiske opp.

Jeg tar på meg romdrakten, setter meg i pilotsetet, fyrer av gårde fra Houston, lander på månen en uke seinere, røsker opp det amerikanske flagget og bruker det som golfkølle i det jeg skyter 5 av 6 tilnærma vektløse golfballer i retning Duncan Jones og hans Moon.

Regi: Spike Jonze

2009

Dette er en nær og kjær barnebok for mange, etter det jeg har forstått. De fine, dystre tegningene kan jeg huske, men hvor minnet om historien og hele sammenhengen har blitt av kan vi bare spørre den tullete, lille barnehjernen min om. Jeg kan lett skylde på at overdrevne mengder med Cartoon Network og Roald Dahl i alt for ung alder har skvist ut en del vesentlige momenter av min barndomskulturarv. Noen vil kanskje påstå at mine foreldre burde  grepet mer aktivt inn og sørget for at jeg fikk med meg Huttetuenes Land, men jeg er ikke bitter. Det er viktig å huske at dette er en filmanmeldelse, ikke the blame game.  Hårete skapninger med fine øyne, mystisk skog og mye løping var det jeg visste at jeg kom til å få. Seeren får dette og heldigvis også en god del andre saker.

Det sterkeste med filmen er at den tar et barns fantasiverden på alvor. I dette tilfellet heter barnet Max (både i filmen og i virkeligheten). Han bor sammen med sin Mamma og sin storesøster. Han har mye for seg, men han liker best å løpe rundt og skrike, ikleddnoe vi kan akseptere som et ulvekostyme. Max er muligens noe mer energisk og fantasifull enn det gjennomsnittlig slitsomme, men skarpe lille barnet. En kveld ser han mamma kline i stua med en fremmed mann og det tipper han over kanten. Han løper ut døra og avsted. Han finner en liten båt og legger seg ut på det lunefulle havet.  Han går i land i en ny verden bestående av digre beist som elsker å være sinte og kaste store ting og da også gjerne hverandre. Max er rask med å konfrontere dem med full begeistring. Han forteller dem at han er en konge med evner som kan holde alle sorger unna og løse alle deres problemer. De fleste av vesenene ønsker han hjertelig velkommen og lover å ikke spise ham.

Det er aldri tvil om at dette er Max sin egen fantasiverden og at han styrer alt som skjer. Vi blir tatt med inn i er en verden av vakreomgivelser med mange detaljer, men likevel dreier det meste seg omkring vanlige menneskelige konflikter som løses enten ved å snakke sammen eller å ha vennskapelige slåsskamper. Dialogen er annerledes. Barns tankerekker har ikke alltid en logisk flyt, og det er skildret perfekt når vesenene og gutten snakker sammen. Samtalene dem imellom består som regel av urimelige argumenter og uferdige resonnementer som aksepteres som sannheter og sunn fornuft.

Filmmusikken er av Yeah Yeah Yeahs og folk vi kjenner til gir stemmer til beistene. James Gandolfini med den irriterende høye nesepustinga si, Claire fra Six Feet Under, han presten i There Will Be Blood og Forrest Withaker er noen av dem. Den viktigste er uten tvil lille Max. Han er det mest troverdige barnet med en hovedrolle som skal bære en hel film jeg har sett per dags dato. Det blir ikke pinlig når han skal si mer enn to setninger rett etter hverandre og det finnes aldri noen tvil om hva han prøver å uttrykke.

Tensdensene blant andre anmeldere tyder på at denne filmen splitter sitt publikum opp i to grupper: Dem som blir revet med og dem som ikke blir det. Jeg hører deffinitivt til i den første gruppen, men det er likevel ikke vanskelig å se svakhetene som mister folk på veien. Det tydeligste problemet er handlingenforløpet,  som på tross av settingen, er ganske så uspektakulært. Uten en stor drama- eller actionkurve blir handlingen fort vag. Noen vil kanskje mene at det nesten blir for kjedelig. For min del skjer det nok og jeg mener at det er greit at et barns fantasiverden blir litt vag. Det er gode intensjoner pakket inn i kule elementer hele veien og sammen med en perfekt stemning holder det fram til mål.

Jeg skal se den en gang til. Detaljene og cgi`en er kino(storskjerm)verdige. Denne dagdrømmen fortjener minst 4 av 6 hårete venner som oppbevarer deg i magesekkene deres om situasjonen krever det.

Kjærlighet på tvers av rasene. RrrrAWR!

Regi: James Cameron
2009

Jeg begynte å blø. Men det var første gang, så det var nok helt vanlig. Det var også litt kleint og uvant. Jeg visste ikke når de skulle på, og var redd jeg dreit meg ut hvis de kom på for tidlig. Forventningene mine var skyhøye, dette var det alle hadde snakket om. Dette som skulle være så fantastisk. Nå skulle jeg endelig få oppleve det selv. Og sannelig, etter litt fomling i starten, med det som skulle på av utstyr, skjedde det. Jeg ble først litt kvalm og svett, kanskje det bare var nervøsitet. Men etter å ha gjenvunnet ekvilibrium, kom den krypende på. Den varte i 2 timer og 40 minutter. Og jeg vil helt oppriktig aldri bli den samme igjen. Jeg ble kastet rundt, slengt fra side til side, skutt til fjerne planeter og slynget tilbake. Til slutt satt jeg igjen i en pøl av min egen svette. Det rant blod fra øynene mine og hodet holdt på å eksplodere. Mine damer og herrer, jeg har sett Avatar: an IMAX 3D Experience.

2009 var et fantastisk år for Science Fiction, god (District 9, Moon) som dårlig (Terminator Salvation, Transformers: Revenge whatever og Star «Lens Flare» Trek). Helt på tampen lanserer James Cameron sin Avatar, hjertebarnet han har hatt i tankene i nesten to tiår, med et berykta budsjett på over 500 millioner dollar. Ikke bare lovte han å levere en skikkelig sci/fi-historie i et univers så detaljrikt og gjennomført som aldri før. Han hevdet også han skulle revolusjonere filmbransjen, og måten vi ser film på i framtida. Lykkes han i alt dette? Njæææ. Er Avatar noe av det største jeg har sett på lenge? Oh yes indeed.

Møt Jake Sully, Marine. Han har blitt lam i begge bena og er bundet til rullestolen. Inntil han får sjansen til å dra til Pandora, hvor et selskap utvinner et stoff som kan redde jorda fra energikrisa. Men, de har støtt på et problem, den lokale befolkninga Na’Vi står i veien for rikdommen. Tre meter høye, blå og med et bånd til den lokale naturen menneskene ikke evner å forstå. Jakes oppgave er å styre en «Avatar», en kunstig Na’Vi kropp, for å innfiltrere lokalbefolkningen og finne ut hva de trenger for å flytte på seg. Klarer han oppdraget sitt vil selskapet betale for operasjonen som vil gjøre det mulig for Jake å gå igjen.

Story-messig er det lite nytt å hente i Avatar. Det er, som mange har sagt, danser med ulver in space. Men som man sier, kunst blir aldri født i et vakum. Cameron har valgt en velkjent historie til å presentere det som er filmens virkelige stjerne, Pandora. Denne, så til de grader, godt realiserte planeten. Det er ikke dermed sagt at historien er tom, på noen som helst måte. Den er om noe, mer aktuell enn den har vært noensinne. Cameron legger ikke skjul på at bak dette fantasifulle science fiction universet, ligger det en skarp kritikk av amerikanernes krigføring i Irak og Afghanistan. Parallellene her er mange og tydelige. Farene ved privatiseringen av krig og outsourcing av menneskehetens framtid samt menneskets naivitet i møte med det fremmede står i forgrunnen tematisk.

Vi lærer kanskje ikke så mye nytt av Avatar, men presentasjonen av det vi visste fra før har aldri sett så bra ut. Jeg er fremdeles usikker på om filmens høye budsjett skyldes vanvittige mengder CG arbeid, eller om det rett og slett kostet så mye å frakte crew og skuespillere til Pandora og tilbake. Klyp meg, dette virker så ekte. Okey, alt er kanskje en smule overdrevet, og ja, skulle vi finne andre beboelige planeter, er det lite sannsynlig at de vil være fylt med alt det den menneskelige kulturen vil kategorisere som vakkert. Men, Camerons nidkjære forhold til detaljer sammen med teknologien han har til rådighet virkeliggjør Pandora slik at man fylles med barnlig oppdagelseslyst hver gang vår hovedperson beveger seg ut i det ukjente. Det er lett å bli rørt. Av denne verdenens iboende skjønnhet og ikke minst Na’Vi folkets kjærlighet og forståelse for naturen rundt dem. Dette i kombinasjon med en historie fortalt med så mye patos gjør det vanskelig å holde tårene tilbake stort sett hele filmen gjennom. Du klarte det igjen Jimmy, du fikk tårene til å trille nok en gang, som for tolv år siden. Bravo.

For oss barnslige science-fiction fans, har Avatar alt vi trenger for å bli underholdt. Romskip, Skumle og lekre aliens, space marines, usannsynlig teknologi og ikke minst MECHS! Deilige, deilige mechs, som slåss, med gønner og kniv. Yiiiihaaaa! Og eksplosjoner! BANG! Og drager! Som slåss! FYYYOOOW! (Her ville jeg gjerne illustrere at filmen fungerer også på dette nivået, som relativt hjerndød romunderholdning.)

Og så var det dette med 3D. Og framtiden for filmen. Avatar er et kunststykke. Den er teknisk briljant på alle måter, og å se den i 3D vil gjøre at man aldri vil se den på noen annen måte. Vil man se all annen film i framtida i 3D også? Helst ikke. To grunner: Først, brillene. Så lenge teknologien holder oss igjen og vi trenger brillene for å skape illusjonen av 3D vil gimmickfaktoren være alt for stor. I tillegg så er det få av mine favorittfilmer som vil tjene på å ha en ekstra dimensjon. Requiem for a Dream i 3D? Nei takk. Jeg tar lidelsesskildringene mine med en god dose distanse gjerne. Jeg vil ikke være DER, når de setter sprøyta. Hvis 2D filmen skulle bli utkonkurrert av 3D filmen ville det antakeligvis skjedd for lenge siden uansett. Den første dokumenterte visningen av en film i 3D var *fun fact alert* i 1922. Det er nesten hundre år sida. Siden da har filmbransjen prøvd å lansere 3D som den store cinematiske revolusjonen med jevne mellomrom. Stort sett når den har følt seg truet av få kinobesøk. På femtitallet skulle man konkurrere med TVn, på åttitallet med VHS, og i 2009 med digital, nettbasert distribusjon av film, (både lovlig og ulovlig). Denne framtida de markedsfører er overraskende gammel.

Selv om Avatar kanskje ikke varsler en total omlegging av måten vi ser film, så er det et utrolig actioneventyr. Man sitter stort sett og gliser i 2 timer og 40 minutter. Jeg prøvde å tenke underveis, er dette virkelig så utrolig? En tanke som konstant ble avbrutt av «Shit ass! Herregud, dette er jo helt mentalt!». Det er umulig å ikke la seg rive med. James Cameron, you’ve done it again. You’ve proved that no one masters the art of SFX storytelling and innovates the way you do. But, the second coming, you are not, even though your initials might suggest otherwise.

Avatar får 6 av 6 filmruslesere som fullførte hele posten! Applaus til dere. Si hvem dere er i kommentarfeltet, så får dere en singel i posten. Dere som hoppa rett til konklusjonen får nøye dere med dette bildet:

Saaaay, IMAX!

Tom Hanks est le douchebague

Regi: Ron Howard
2009

Pinnekjøttet er godt og tørt, den feiteste grisen er slakta og gjort til ribbe og under den nypynta granen ligger gaver til store og små. Skjorta er strøket og håret er kjemmet. Jussi treffer den høyeste noten i O helga natt idet far henter opp akevitten fra kjelleren. Nå er det jul igjen dere. Vi feirer Jesus Kristus fødsel og hva er vel da bedre enn å fortelle litt om dette råtne kadaveret av en film, Angels and Demons, som tross alt har et kirkelig tema.

Året er 2009,  kirken har undertrykt verdens befolkning siden dens unnfangelse for bortimot 2000 år siden. På tronen over massenes kuede rygger sitter paven i Roma, dvs. ikke akkurat nå, han er nemlig død og det er tid for konklave. Det er det det heter når de gamle kardinalskrottene skal bestemme hvilken kardinalskrott som er kardinalskrottest og dermed kan bli ny pave. Der lærte du noe nytt. Et møte og et valg som helst skulle gått rolig for seg, med litt hvit røyk ut av det sixtinske kapell når resultatet er klart, blir denne gangen forstyrret av kjerkas gamle fiende Illuminati. Det påstås i hvert fall at det er Illuminati som står bak, men vi ser bare en kar, maks to. Ikke stort for det som liksom skal være et massivt hemmelig brorskap bestående av akademikere og anti-religiøse. Uansett, Illuminati har kidnappet fire kardinaler som de/han truer med å drepe. I tilleggg har de/han stjålet litt antimaterie fra CERN, som de/han har plantet et sted i vatikanstaten med planer om å sprenge hele skjiten. Hva som er vitsen med å kidnappe og drepe de fire kardinalene, når man planlegger å knerte hele den katolske kirkes ledelse og utslette dens høysete en time senere uansett, er et spørsmål jeg skal holde meg for god til å stille. Det er ikke min plass å kritisere de som har som mål å tilintetgjøre kirken, jeg må bare stille meg på sidelinja og applaudere. Dette er nok ikke den fulle og hele sannheten heller, forvent twists and turns, men forvent ikke at du kommer til å bry deg. Og jo, forresten, Tom Hanks er med igjen som «symbologen» Robert Langdon, men filmen handler ikke om han. Han er der mest for å komme med gamle kirkeanektoder og være et fjes man kan fylle skjermen med.

For å ha det på det reine, burde det nevnes at jeg så denne filmen på flyet. Når man i utgangspunktet er dønn ukomfortabel, er det ikke til å stikke under et flysete at vurderingsevnen blir litt påvirket. Til tross for dette håpet jeg likevel på å bli en smule underholdt. Men, når man trekker et lettelsens sukk hver gang kapteinen bryter inn med informasjon om hvor høyt man er i lufta, hvor fort man flyr, og hvilken temperatur det er utafor flyet, burde møkkafilmlampene fyre på alle pluggene, for å blande metaforer.

Jeg nevnte at Hom Tanks ikke er spesielt viktig for handlingen i filmen, det går for resten av persongalleriet og. All informasjon vi som seere trenger for å forstå karakterenes motiver skvises inn i ekstremt korte walk and talk seksjoner. Utvekslinger som dette skal gi oss grunnlag for å forstå karakterenes handlinger, og særlig hvorfor de gjør som de gjør når twistene begynner å renne på.
(Fritt etter hukommelsen.)
– Quickly, we have to get to the church before they kill another of the old cardinalbags!
– Yes Robert, let’s go! Oh and by the way, ever since I was a little boy and a priest adopted me, I’ve loved the church and wanted nothing else but the best for it. *Jumps in car*
– It’s church saving time!

God Jul Ron Howard eller Howard Ron, veldig effektiv storytelling. (Relativt arrogant å ture rundt med et helt navn bestående av to fornavn, som om det bare er greit.)

Historiens latterlighet og karakterenes platthet overgås kun av det spetakkelet som oppstår på petersplassen mens konklaven er i gang. Som vanlig er det møtt opp tusenvis av folk, som spent venter på skrottenes avgjørelse. Men på samme måte som  filmen setter kirken opp mot vitenskapen og Illuminati, er også Petersplassen blitt en religiøs slagmark. Tilhengere av stamcelleforskning (vitenskap, framskritt) braker sammen med gamle italienske koner (overtro, konservatisme). Det er så grusomt åpenbart at det er flaut å se på.

Kort oppsummert fungerer ikke Angels and Demons på noen måte. Historien er fortetta og uinteressant, karakterene er flatere enn filmplakatene de er trykt på, kritikken av… noe er rett ut tilbakestående og ikke er det spennende heller.

Med det ønsker jeg alle en fredelig og hyggelig julaften, med gaver, mat, familie, alkohol og alt annet man trenger for å komme seg gjennom høytiden. Angels and Demons derimot kan sette 1 av 6 forderva pinnekjøttklumper i halsen og kveles inn i det nye året.

FELIZ NAVIDAD!

Regi: Jonas Åkerlund

2002

Ordet spun er et adjektiv uten en god norsk oversettelse. Ett ord som kan være passende for å beskrive selve opplevelsen av filmen derimot, er hektisk(; (fra gr hektikos ‘brystsyk’, eg ‘som er i en viss tilstand’) feberaktig ha en h- varme i kinnene / h- feber sterkt svingende temperatur / febrilsk, nervøs, travel være i h- aktivitet / de siste h-e forberedelser / vi har det litt h- akkurat nå. ). Er det litt irriterende at jeg putter inn ordforklaringen på denne måten? Ødelegger det flyten i lesingen? Vel, hvismdu mener at det er utelukkende negativt når noe er irriterende, er nok ikke denne filmen helt din kopp med te. Les hele dette første avsnittet høyt 17 ganger på rad så fort du kan, så vil du kanskje få en viss idè om tempoet og kaoset filmen tvinger deg til å følge allerede fra den første (eller kanskje andre) scenen.

Manuset er skrevet av en som heter Willy De Los Santos og det er basert på hans egne opplevelser av metamfetamin. Når det skal skrives om film, er det obligatorisk å si noe om handlingen.  Her passer det istedet med litt kritikk av annen filmkritikk. 90 % av anmeldelsene av denne filmen starter med en setning cirka som denne:

«Ross har droppet ut av college, takler ikke å jobbe og gjør seg nå klar for tre døgn på metamfetamin.»

Setningen er ikke bare dårlig formulert, det er også en dårlig oppsummering av plottet. Ikke fordi det er kortfattet, men fordi det er løgn. Vi får aldri vite noe om Ross sin situasjon i forhold til hverken college eller jobb og det kommer aldri klart fram i hvor lang tidsperiode vi følger karakterene heller. Tre døgn er godt gjettet, om et tidsbegrep hadde vært nødvendig, og det kan være at ordet «college» dukker opp i en og annen setning som blir sakt for fort til at det er forståelig. Men hverken tid, livssituasjon eller person er relevant. Det er metamfetaminet som har hovedrollen her.

Når det er ruseffekten som står i fokus, spares det ikke på filmtekniske virkemidler. Det brukes alt fra animajonsekvenser om sex med griser til grining til operamusikk for å skildre ulike sinnstilstander. Og ivrig bruk av noe som kanskje kan kalles objektiv filming, bidrar til å sette seerne inn i ruseffektene. Det vil si at nærbilder av f.eks. rullende bildekk mot asfalt filmes som om det er like viktig som når et menneske er i fokus. Størsteparten av poenget med filmen er å oss som ser på til å innbilde oss at vi føler rusen som skildres. Det er selvfølgelig en umulig oppgave, men Spun er et ekstremt godt forsøk på det umulige.

En annen ting som er irriterende med filmkritikk, er at folk alltid skal sammenlikne filmer med andre filmer. Fordi dette er det som kalles en rusfilm, skal den sammenliknes med andre rusfilmer, og da ikke nødvendigvis de gode, bare dem som alle har sett – altså, Requiem for a Dream og Trainspotting (faen, nå gjør jeg det også.) Jeg mener at det er gjort overydlige grep fra Åkerlunds sin side for å gjøre det klart at han vet hvilke andre filmer han forholder seg til. Han benytter seg av overtydlige referanser til mange velkjente filmer. Han stjeler åpningsmonologen til Trainspotting (som så mange andre filmskapere også har gjort) og hver gang vi ser et nærbilde av en pupill som endrer størrelse, er det et humoristisk pek til Requiems mest kjente effektbruk. Åkerlund leker med disse klassiske scenene for å gjøre det klart at Metamfetaminens virkning stiller i en klasse for seg selv.

Hvis du er av typen som må kunne identifisere deg med, eller på noen måte føle sympati for karakterene for å like en film, så kan du bare glemme denne. Ingen av personene her er noe å samle på. Noen av dem har tendenser til sjarm og et par underholdende personlighetstrekk, men det er alt og også det eneste som trengs i dette tilfellet. Det blir ikke sagt en eneste smart setning i løpet av hele filmen, men det er veldig tydelig at den ar laget av smartinger som vet nøyaktig hva de driver med.

Om jeg hadde blitt tvunget til å gifte meg med en av dem, ville jeg valgt han her.

Verdens beste kjæreste. Cookie holder seg stort sett hjemme og ser bra ut for mannen sin

Dette er den typen film som det er risikabelt for skuespillere å si ja til, men som ingen tør å avslå i frykt for at det blir en hit. Mickey Rourke, Debrah Harris (Blondie), Peter Stormare, Mena Suvari, Brittany Murphy og Alexis Arquette er bare noen av de som takket ja. Ingen av disse hører til blant de streiteste profesjonelle i Hollywood, men jeg er ganske sikker på at ikke alle av dem inviterte foreldrene sine til premiæren, om dere skjønner hva jeg mener? Nesten alle er veldig morsomme, men noen skiller seg mer ut enn andre.

Alexis Arquette og peter Stormare får maksimum to minutter filmtid som politimenn, men de fester seg. Arquette lever stort sett som (stygg)dame på fritiden, men spiller gjerne mann om rollen er teit og umoralsk nok. Jeg vet ikke om alle liker den slags, men jeg lar meg fascinere.

Spun får 5 av 6 av det absolutt peneste bildet som er å oppdrive av Alexis Arquette –  ikke akkurat verdens flinkeste drag-queen:

Den siste Alexisen får den ikke, hovedsakelig på grunn av den litt for ivrige bruken av dobbelfilming(/ dobbeleksponering/ overlappingssekvenser(cross-fade?), kall det hva dere vil.) Jeg hater, hater, hater dobbelfilming, Samme om det er i en episk spillefilm eller i et TV Shop-innslag – det funker aldri godt som en drømmeliknende eller tidsmanipulerende effekt. Hører dere meg, fremtidige filmskapere? Aldri.

her skal det stå tekst.

Regi: Shane Acker
2009

Mennesket gir liv til maskinen. Maskinen blir bevisst sin egen eksistens og gjør opprør mot mennesket som ville tvinge maskinen inn i slaveri. Det høres kanskje ut som science-fiction sjangerens mest slitne klisjè. For man har virkelig sett det før. The Matrix, Battlestar Galactica, Terminator opp og i mente, samt litterære klassikere som Philip K. Dicks «Vulcan’s Hammer» fra 1953 og ikke minst Mary Shelley’s Frankestein fra 1831  tar alle for seg dette temaet. Samtidig mener jeg det er en god grunn til at tematikken lever videre, og spesielt i dag. Lenge har mennesket tilbedt fiktive skapninger. Ra, Allah, Gud, Jahve, det flyvende spaghettimonsteret etc. med hver deres historier om hvordan liv ble skapt. Men hva skjer når mennesket blir primus motor i et nytt genesis, og gir liv til kunstig intelligens, som futuristen Ray Kurzweil mener kan skje allerede i 2029? Hvilke konsekvenser vil dette ha for samfunnet? Hvordan kan mennesket kombinere sin egen tro på en allmektig skaper, hvis vi selv er skapere? Og hvorfor skriver jeg om dette? Skulle ikke jeg skrive om filmen 9? Jo jøss, ro ræ ned, du maser som et lokkmottiv.

Det var et poeng med det over. Det er nemlig utgangspunktet for 9. Så da er spørsmålet, om Shane Acker’s smånaive animerte tolkning holder mål, opp mot klassikerne innenfor sjangeren.

Året er… uspesifisert. Teknologisk kan dette virke mer som en 50-talls versjon av framtida, tenk steampunk og mekaniske vesener framfor prossessorkraft. Mennesket har iallefall i krigens navn skapt en tenkende maskin som har igjen født tusenvis av andre tenkende maskiner, som igjen har gått til krig og utslettet menneskeheten. Igjen står en utbomba postapokalyptisk verden, hvor de gjenværende maskinene regjerer. I skyggen av dette kaoset lever det noen merkelige små skapninger, med navn 1 til 8, og vår hovedperson 9 som våkner til liv i det filmen begynner. Disse skapningene er… sokkvesener? striesekkdyr? små ekle drittaper? Noe er de, og hvor de kommer fra er basisen for plotet, sammen med, «kanskje vi skulle sikra at disse maskinene tar repern.» De har også klemt inn en kjærlighetshistorie drittapene imellom, selv om det strengt tatt var ganske unødvendig.

9 er utført i en flott animasjonsstil som er tro mot den originale kortfilmen, (som kan sees her: 9, i elendig kvalitet med en enerverende hvining i bakgrunnen, men jeg gidder ikke leite mer.) Landskapet er øde og ruinert men aldri kjedelig, og drittapene bringes til liv med så mye følelser det strengt tatt er mulig å tvinge ut av de. Dessverre forsvinner den umiddelbare sjarmen filmen har relativt fort. Problemet her er ganske enkelt at Shane Acker lagde en flott kortfilm, men ikke helt klarte å bestemme seg for hvem han ville lage en full-lengdes feature for. Dette er for dystert og skummelt for barn, samtidig som det er for platt og uinteressant for voksne. Om han hadde valgt å gå hele veien i en av de to retningene ville filmen stått mye sterkere. Dialogen er i beste fall akseptabel. Selv om fans av kortfilmen mener dette ødelegger hele langfilmen da det ikke var prating i den korte, og dette bidro mye til filmens appeal. Jeg skjønner godt hvorfor Acker valgte å ta med dialog, det er nødvendig for å få driv i historien.  Allikevel skulle jeg ønske han hadde jobbet litt mer med den og utbedra storyen en anelse.

I starten begynte jeg å legge ut om skapelsens dilemma eller no sånn, gidder ikke gå tilbake til det nå, runder heller av.

9 får 3 av 6 Haakon og Mette-Mariter (Hæ? Lol, wtf lxxxm).

2005

Regi: Steven Spielberg

Det må være inn å hate samtids-Spielberg, for  den kjipe kritikken War of the Worlds har fått, er ufortjent. Men jeg glemmer kanskje at det er en re-make. Nei, vent litt – jeg husker på å glemme det, sånn er det.

Tom Cruise (Ray) er en kranfører med to barn, Dakota Fanning(Rachel) og en som nesten passerer for å være en 16 år gammal gutt som vi har sett før i en eller annen serie (Robbie (Justin Chatwin)). Ray er skilt fra sin kone og har derfor bare ansvaret for barna en helg nå og da. Vi får følge dem på en slik helg. Akkurat denne helgen blir planeten invadert av romvesener i fartøy som ikke er alt for ulike overfleksible kamerastativ. Kjipt for dem, spennende for oss.

Historien er litt mer komplisert enn som så, men det er egentlig ikke det viktigste eller det som er bra med filmen. Helhetlig er dette ikke et mesterverk, men enkeltelementer redder driven gang på gang, helt fram til rulleteksten. Idag skal jeg gjøre noe som visstnok aldri er oppskriften på en god tekst, nemlig oppramsing. Jeg synes det er greit når det kan virke som om Spielberg jobber på samme måte selv. Det er lett å forestille seg at han sitter i en god stol i sitt arbeidsrom, som stort sett består av plakater på veggene og enorme hyller fylt med tusenvis av VHS-filmer, mens han skriver en liste. Han skriver en liste over kule ting  han vil ha med i sin nye Sci-Fi-film. Det blir ofte en lang liste. Steven gjentar også ofte seg selv og han later som om han aldri har hørt uttrykket «Kill your darlings.» Under her skal jeg altså følge eksempelet som jeg fantaserer om at Steven gjør hver gang han skal lage en ny film, bare at min liste er ganske kort og i to kategorier. Arbeidstittlen på lista er:

Gode og dårlige ting i War of the Worlds

JA:

– Dakota Fanning (Hun lever seg inn i det)

– Det skjer noe nytt hele tiden.

– Støv-effekten når romvesenene skyter menneskene og klærne svever ned. (Både morsomt, pent og utrivelig.)

– Ideen om at romvesenene har vært under jordoverflaten og ventet lengre enn menneskene har eksistert.

– Blodsprayingen i mye mer enn moderate mengder.

– Den genuine frykten og desperasjonen som det spilles på gjennom hele historien. I motsetning til størst fokus på heltemot og seier.

Traumer for livet. Værsågod.

– Scenen der Dakota først ser ett lik og så hundrevis som flyter nedover elven. (Gåsehud)

NEI:

– Tom Cruise (Han er for mye seg selv og for lite av karakteren han skal være.)

– Mye nærkontakt med «kamerastativene» (det fjerner all mystikk og avslører dårlig cgi.)

– Konflikten med Tim Robbins i kjelleren. (Ikke ekstrem nok og derfor i beste fall unødvendig)

– Oversiktsbilder av bloddekket landskap som minner om dårlig malte  malerier.

– 116 minutter er 29 minutter for lenge.

– Slutten.

Sånn. Det får være nok. Se filmen og lag egne lister. Det er gøy.

Den er bra nok til at jeg vil påstå at den er bra. Så, dårlig malt eller ikke,  WOTW får 4 av 6 dalknauser dekket av blod.

Regi: Rene Daalder

2007

Har dere hørt om Bas Jan Ader,  kunstneren som forsvant på havet i 1975? Mange påstår at han er en av de viktigste kunsterne som har eksistert. Ikke fordi han og hans arbeider i seg selv er så viktige, men fordi han har inspirert så mange av våre samtidskunstnere.

Jeg er ingen ekspert på å skrive biografier eller kunstanalyser, så det naturlige ville vært å henvise til dokumentarer om den aktuelle kunstneren. Så vidt jeg vet, er det bare denne som finnes om Bas Jan Ader. Problemet er at Rene Daalder har gjort en skikkelig dårlig jobb, så da får det bli opp til meg å komme med den nødvendige informasjonen om Bas Jan, samtidig som det er et poeng at dette først og fremst skal være en filmanmeldelse.

Filmens første svakhet starter der det burde være mest vanskelig å feile – på coveret:

Grining og masse tekst. Det lover godt.

Ingen vil se en film med det bildet. Ikke kommer det tydelig fram om det er en mann eller en dame, ikke er det godt eksempel på hvem han var og hva han dreiv med og tittelen forteller ingenting som noen vil vite.

Sånn for å gjøre det klart, så så han ganske bra ut:

Google har ingen bilder av han med øynene åpne, men de så ganske bra ut, de også.

Dokumentaren er dødslang og går for det meste ut på at Daalder lurer inn masse uinteressant tull om sitt eget kunstnerskap for å få seerene til å innse hvor mye de to har til felles. Begge ble født i Nederland og begge valgte på et tidspunkt å begynne å kalle seg for kunstnere. Der stopper fellestrekkene etter min mening. Når han ikke fokuserer på sitt eget crap, tar han seg litt tid til å intervjue den stakkars amerikanske Basse-enka som har rotter i skuffene. Og etter det fokuserer han mest på hvor trist og følsom den spesielle kunstnermannen var, at han han følte seg som en fremmed, enten han var i sitt hjemland eller i USA. Alt han ville var å komme seg vekk, ut, ut på havet. Æsj, hold opp a, Rene. Vi vil ikke høre om det!

Men filmen har gode elementer som består av Aders egne videoarbeider, et par intervjuer med noen av hans tidligere elever som egentlig ikke likte han noe særlig og en fantastisk samling av klipp med kunstnere fra hele verden som utfører Bas Jan Ader-inspirerte handlinger. Hadde den sekvensen vært tilgjengelig på nettet, ville jeg satt den inn her for å spare folk for å bli nødt til å se hele dokumentaren for å få den med seg.

Nå er det på sin plass med litt Bas Jan Ader-informasjon. Flere vil kanskje kjenne igjen han når jeg viser til at han var den aller første som gjorde stunts som dette til kunst:

«Hva snakker du om – kunst?! Det der?» vil mange protestere, selv i 2009. Ja, han sykler ut i elva med vilje. Etter min smak er det minst like estetisk tiltalende som det flotteste maleri, det er morsomt og samtidig er det en bevisst handling og idè bak den. I dagens kunstverdenen finnes det også mange som ser en perfekt utført skulptur og tenker/ytrer: «Okey. En skulptur som ser nøyaktig ut som en menneskekropp. Drittkjedelig håndtverk, hva er vitsen?» Jeg har ikke tenkt til å diskutere dette, jeg er drittlei. Jeg vil bare si at det ikke nødvendigvis trengs å diskuteres når det dreier seg om to helt forskjellige virker. Det er mer en nok plass til alle mulige former for utfoldelser som vi sikkert kan kalle kunst om vi vil.

Nok kunstcrap. Hvis noen vil vite mer om Bas Jan Ader, så prøv heller Wikipedia og UbuWeb.

Rene og hans lite diskusjonsverdige mesterverk får 2 av 6 Bas Janer som henger oppe i treet og nekter å falle ned.

Regi: Martin Scorsese

1973


Dette er tidlig Scorsese, før han fikk det for seg at det er viktig å holde det stilreint og bruke alt for mye tid på å skildre hver eneste detalj perfekt. Det blir fort kjedelig. I 1973 jobbet han mer skittent og ustrukturert. Og det er bra, men denne gangen planlegger jeg å gi  høy karakter, men likevel skrive om hvorfor filmen ikke er så bra som alle skal ha det til.

Det er vel en mafiafilm, men det dreier seg mest om dårlige  gangstere som har lite å gjøre. Vi tilbringer mesteparten av tiden sammen med Charlie (Harvey Keitel) som prøver å jobbe seg oppover i «familiebedriften». I hans tilfelle dreier dette seg om å gjøre som hans viktige onkel sier, så han en dag kan overta familierestauranten. Men det er ikke lett å være flink når man har en gjeng uskikkelige mennesker rundt seg å passe på. Johnny Boy (Robert De Niro) er det største problemet. Han er doplangeren i familien, men bruker alltid opp pengene istedet for å gi de videre til sjefen. Det er selvfølgelig veldig dumt, men gang på gang så ender Charlie opp med å rydde opp etter han. Å hjelpe udugelige Johnny er ikke bra for Charlies gode rykte. Ikke hjelper det at han har et forhold til Johnny Boys kusine Theresa, heller. Hvorfor det er så ille, forstår jeg egentlig aldri, men at det skaper konflikter blir tydeligere etterhvert.

Så Charlie bruker mesteparten av tiden sin på å passe på at alle er fonøyde. Han rydder opp litt her og smisker litt der. Underveis må han sloss, feste, grine, pule, krangle og le. Og det er her,  i de mange begivenhetsrike skildringene,  at filmens styrke ligger. Harvey Keitels troverdighet som en splittet mann med drømmer binder det hele sammen og gjør det mulig å bry seg om hvordan en film uten en spennende handling ender.

Under legger jeg ved eksemplet som er den absolutt kuleste scenen i filmen. Den er ikke viktig for noenting av handlingen, som er tendensen med de fleste av scenene som gjorde inntrykk. Det er en god skildring av siste stadiet hos en full mann, og jeg har en teori om at det var en av de første gangene den filmteknikken  ble tatt i bruk. Hurra for det:

Jeg så den sammen med Zardasht. Han påstår at han aldri sovner i løpet av en film, men denne gangen duppet han av tre ganger. Hver gang han våknet, sa han: «Va bra att jag kjöpte denna, it looks really cool.» Og det er den perfekte beskrivelsen av følelsen jeg satt igjen med når filmen var ferdig. Den er ikke så bra, men den ser veldig bra ut.

Mean Streets får 4 av 6 skudd som må treffe så blodet spruter for at vi alle skal være enige om at det har hendt noe av betydning.